Olsson, Tommy "Kaoskonseptualistene er her", Morgenbladet, Oslo, July 3-9
Kaoskonseptualistene er her
av Tommy Olsson
På den aller yngste kunstscenen er vi vitne til en svart, rabiat impuls.Skal man tro det man hører, har provokasjonen spilt ut sin rolle i samtidskunsten. Men det stopper jo slett ikke folk fra å bli provosert. Heller omvendt.
Det finnes to vanntette bevis på at en person er blitt provosert av et kunstverk. For det første lufter vedkommende gjerne påstanden om at kunstneren bare har vært «ute etter å provosere» – den slår aldri feil. Like logisk følges denne konklusjonen av «Men jeg er i hvert fall ikke provosert!». Hører du noen si dette høyt, hører du stemmen til noen som virkelig har hisset seg opp.
Her kan jeg, i denne rapport fra innsiden, ile til og bekrefte at bildekunstnerne selv konkurrerer om å avskrive provokasjonen som legitim metode. Provokasjon er stort sett et ikke-tema blant kunstnere, i beste fall en metode, aldri et mål i seg selv. Bortsett fra noen, da, som ikke har en formulert plan rundt dette, men gir fullstendig faen i problemstillingen. Spørsmålet om provokasjon blir rett og slett behandlet som totalt irrelevant. Noe det i grunnen også er.
Men likevel: Noe har skjedd. Denne våren har jo kunst skapt armageddon i avisspaltene. (Vetle Lid Larssen klager over at kunsten ikke provoserer, hvilken verden lever egentlig han i?) Når jeg sier at noe har skjedd, mener jeg ikke Bjarne Melgaards resirkulerte fotografier av unge gutter eller Morten Viskums oppheng i døde menneskers legemsdeler. Slike verk er ikke ulovlige, de bryter ikke inn i samfunnet på noen direkte måte.
Det som har skjedd er det man kan kalle en fraksjon av den yngste samtidskunstens nesten demonstrative ignoranse for etikk. En beskyldning som har haglet simultant, denne våren, og i det siste også mot undertegnede, som kurator for Avgangsutstillingen i Oslo, selv om jeg er 46 år og så vidt har registrert denne nihilistiske impulsen i sin nyere form.
Jeg er usikker på hvor det begynte. Men for noen år siden hørte jeg om denne videoen der en Anders Nordby gjorde et brekk på et lager for å stjele en skulptur av en eldre kunsthåndverker, registrert med håndholdt kamera. Det var også snakk om at denne kunstneren hadde klart å tømme et større antall brannslukkingsapparater, og hvis jeg ikke hadde nok trøbbel fra før ville jeg sagt at samme mann stjal Jan Christensens arbeid «Relativ verdi» – tusen hundrekronerssedler i ramme – fra Galleri MGM i 2007. Lenge var dette et nokså underjordisk fenomen. Men så ble det 2009 og det går ikke lenger an å overse det. Grensene blir ikke lenger testet, de er under direkte angrep. Og kanskje måtte det skje.
I februar ble den svenske kunststudenten Anna Odell kjørt av politiet til akuttavdelingen på Stockholm psykiatriske sykehus. Dette etter at hun, i tynne klær, hadde balansert på rekkverket til Liljeholmsbroen, over trafikken. På sykehuset tvangsmedisinerte man henne og spente henne fast i en seng over natten. Dagen etter ble hun bryskt kastet ut etter å ha fortalt at det egentlig dreide som et kunstnerisk arbeid. Saken fikk stor oppmerksomhet i mediene, men hva dette egentlig dreide seg om fikk ingen vite før arbeidet var ferdig og det viste seg å være en rekonstruksjon av en tidligere psykose. Verket «Okänd kvinna 2009-349701» består av flere deler, hvor dokumentasjon og intervjuer utgjør mesteparten. Debatten raser fortsatt i Sverige, og underveis er man blitt oppmerksom på enda en student ved Stockholms Konstfack: graffitimaleren NUG, som har hatt stor suksess med videoen «Territorial pissing», der han tagger ned innsiden av en T-banevogn før han knuser et vindu og forsvinner ut på perrongen.
Politianmeldelsene regner ned over disse studentene. Konstfack gjennomgår en identitetskrise på linje med den Kunsthøgskolen i Oslo sliter med etter Karl Edvin Endresens GHB-havari på avgangsutstillingen på Stenersen-museet i Oslo. Disse tre eksemplene har ganske mye felles; alle har produsert et arbeid som har laget forstyrrelser i det offentlige rom, alle er fortsatt studenter, alle har måttet forholde seg til politiet som et resultat av sitt arbeid. Og alle er blitt øyeblikkelig slukt av mediene på grunn av sensasjonspotensialet som ligger i denne strategien.
Ingen norsk avis har en gang registrert at tittelen på Endresens arbeid er «You don't have to say please» – det må du til danske medier for å få vite. Ingen norsk avis har registrert hva arbeidet faktisk er, men pøst på med variasjoner over hvordan Endresen delte ut gratis dop, ofte illustrert med et arkivfoto av en sprøytespiss eller et hvitt pulver (GHB er en gjennomsiktig væske som inntas oralt).
Den viktigste fellesnevneren i denne sammenhengen – mot slutten av det tiåret som har gått fra neokonseptualisme til emokonseptualisme, for så å ende opp i dette her – er at dette faktisk er konseptuelle arbeider. Man kan velge å se dem som en forlengelse av den problematisering rundt «muligheter for overskridelse» som Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson begynte å pirke i for ti år siden, etter å ha begynt å grave i sovende radikale ismer fra forrige århundre. Men det er samtidig også en konsekvens av de dramatiske og kompromissløse åpningene på Galleri Galuzin i Oslo fem år senere.
Men røttene stikker selvfølgelig dypere. I norsk sammenheng har jeg i det siste notert meg hvordan en voksende gruppe billedkunstnere under 30 faktisk i fullt alvor resonnerer som om de var statister i Faldbakkens roman The Cock-a-hola Company. Og et sted i bakgrunnen kan vi fortsatt høre det sataniske bulderet fra black metal i det øyeblikket det suges opp i samtidskunsten et sted rundt 1997, for aldri helt å bli borte som livsfiendtlig grunntone.
Legg til en generasjon oppvokst på gangsterrap, reality-tv og navlepiercing og plasser så alt dette i et rikt, søvnig land der tilfeldigheter avgjør om du har den største luksushytta eller fører en alternativ eksistens i de mørkere hjørnene av Østbanehallen.
Det fødes en kunstforståelse i konstant nervøs bevegelse ut av denne bakgrunnscocktailen, og ofte en kunst du aldri har sett maken til tidligere. Hvis du rekker å se den i det hele tatt. Ikke sjelden er den blitt strikt litterær og har dekonstruert seg selv fullstendig. Og noen ganger – som vi nettopp har merket oss – euforisk og fandenivoldsk destruktiv idet den bryter seg ut av sin egen definisjon og nekter å la seg lokalisere.
Hvor er egentlig det kunstneriske i Endresens GHB-kjøkken? Du trodde et øyeblikk du kunne se det i den intense monteringen under åpningen, men så blir det borte i kaoset og dukker ikke opp igjen før lærerkollegiet på Kunstakademiet skriver på Morgenbladets debattsider. Prosessen tydeliggjør skruestikken man vil holde kunsten i: På den ene siden er overskridelsen en selvfølge, på den andre siden viser reaksjonene at overskridelsen må forsvares med alle midler fordi det er en rett man påberoper seg, og ikke nødvendigvis har i utgangspunktet.
De tre studentarbeidene jeg har nevnt er ikke provokasjoner i første rekke, men formulerte arbeider som bevisst krysser de grenser vi tar for gitt. Deriblant loven, som til enhver tid står over moralen. Så hender det at noen spør om det er greit å kjøre over en gammel dame hvis man kaller det kunst, slik en NRK-ansatt gjorde i uken som gikk. Nei, det er dårlig gjort – uavhengig av kontekst – å kjøre over gamle damer. Det finnes også mer effektive måter å demonstrere kunstnerisk uavhengighet på. Men spørsmålet om destruksjon tangerer avgjort et alvorlig spørsmål om noen kan bli skadet. Så langt har det ikke skjedd, og jeg tviler egentlig på at det vil skje. Kunstnere er tross alt de eneste i denne verden som ser ansvaret sitt som noe reelt. Det er ikke slik at de bomber et lite, afrikansk land i filler på en ettermiddag, fordi de tilfeldigvis er gretne eller kommer fra Texas.
Det er noe ved dette som burde være forutsigbart. Samtidskunsten har lenge hatt et pålagt krav at den både skal utfordre og samtidig være politisk korrekt, da må noen føle seg kallet til å demonstrere en total uavhengighet. Det er der Vetle Lid Larssen og Georg Morgenstern er så ahistorisk fulle av seg selv: i sitt krav om at kunstneren gjerne må være Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe (som i sin tid også begge ble tiltalt for sine verk), men samtidig ikke støte oss en tøddel.
Løsrivelsen er blitt en jobb som må gjøres – vi trenger ikke å like det, men det vil være ignorant å overse at det er der vi er i dag. Noen svarer fuck you too. Så kan man lett ta de eksemplene jeg nevnte og si at de ikke holder vann; at videoen til NUG bare registrerer ren vandalisme uten noen videre forklaring, Odell på sin side kan sies å forklare altfor mye, og Endresen kan godt se ut som han bare vil lage trøbbel. Men man skal ikke forvente ferdige, overbevisende verk fra studenter. De har fortsatt lov å mislykkes – det er, når alt kommer til alt, en viktig del av utdannelsen.
Det vi må forholde oss til er denne impulsen – som oftest aggressiv – som nå bryter seg frem som en konsekvens av de ideene som har dominert tiden etter millenniumsskiftet. Jeg sier ikke at det er en god eller dårlig ting. Det jeg sier er at den er til stede, og at det finnes grunner til det. det er ikke min feil altså. Men når man er en pen mann med svære baller og drag på damene hender det jo at man får skylden for litt av hvert.
Publisert 03. juli 2009 (Morgenbladet, Oslo)